Et konmariproblem – tårer for et vaffeljern

Jeg har som veldig mange andre drevet med decluttering, eller rydding på godt norsk, en god stund nå. Det er herlig når det blir stadig bedre plass. Få som har sett ungdomsrommet og studenthybelen mitt vil tro meg, men rot gjør meg stresset. Hvor stresset skjønner jeg faktisk først nå som jeg begynner å senke skuldrene. Jeg er ikke ferdig. På langt nær. Men jeg er i gang. Og mitt nye motto er «hvis du elsker meg, ikke fyll opp huset mitt!». Nok om det.

Men det er et problem ved å være konmariert; jeg elsker tingene mine. Der jeg før ikke var klar over hvilket forhold jeg hadde til ting og trolig ikke ville savne særlig mange av dem om de ble borte, er jeg nå veldig klar over hva hver enkelt ting betyr for meg. Og når noe da blir ødelagt blir det minst dobbelt så trist.

Som på mandag. Jeg skulle steke vafler. Et vaffeljern har man vel ingen følelser for? Det er vel et utelukkende nytteverktøy? Man skulle kanskje tro det. Jeg tenkte vel også fram til da…

For en gangs skyld skulle jeg bruke posevaffel, det er ikke ofte jeg gjør det (og med tanke på at grunnen til at jeg kom på å lage vaffel var fordi vi hadde et par liter melk som har gått ut på dato var det jo ekstra merkelig å lage med pose). Jernet ble godt varmet, det var smurt godt og da røra ble helt oppi freste det godt. Men da lampa slukket og jernet skulle åpnes delte ikke bare vaffelen seg i to, røra hadde glaserte hver eneste tagg. Jeg har opplevd det før, det skjer med turvaffeljernet når det ikke er varmt nok, men aldri så ille som dette. Og mens det tidligere har løsnet ganske greit måtte jeg nå skrubbe. Jeg forsøkte med oppvaskkost, jeg dynket med zalo, jeg skrubbet med en klut og skrapte med stekespaden. Underveis tenkte jeg at dette var umulig, at jeg bare måtte kjøpe et nytt vaffeljern.

Så slo det meg; dette var den siste julegaven fra min far før han døde. Han var allerede for syk til dra ut og handle selv, men han fant det i tilbudsavisa til obs og fikk min mor til å dra og kjøpe det. Fordi han visste jeg ønsket meg et dobbelt vaffeljern med fire hjerter på hver plate. Det begynner å bli en del år siden han døde nå, og jernet er mye brukt. Men mens jeg sto der og skrubbet kjente jeg at å gi slipp på det jernet var å gi slipp på enda en del av han. Så det var verdt å skrubbe enda litt til.

Etter 20 minutter var det endelig rent igjen. Tørking, varming, smøring. Da lampa viste at vaffelen var klar tok jeg tak i håndtaket og… ingenting. Det var ikke til å rikke. Jeg tok i litt hardere. Fremdeles ingenting. Shit! Jeg forsøkte igjen og kjente det ene hjørnet gi etter. Metallet satt så godt fast at plasten måtte gi tapt. Håndtaket var det neste som gav etter. Selv etter å ha avkjølt jernet sitter det som støpt, det er umulig å åpne. Jeg skjønner ikke hva som gikk galt, men vaffeljernet er umulig å redde.

Og jeg burde ikke blitt trist over at et velbrukt vaffeljern går i stykker. Jeg burde takke det for innsatsen og de gode stundene og gi slipp. Det er jo bare et vaffeljern, det koster ikke allverden å kjøpe nytt. Men det er vanskelig. For dette, i likhet med det meste annet jeg nå omgir meg med, har betydning. Det er ikke bare et dødt objekt.

Abelone

4 thoughts on “Et konmariproblem – tårer for et vaffeljern

  1. Lappeteppet/ Anja says:

    Om jeg kjenner meg igjen!!

    Konmariserte hoder, og hjerter, det er faktisk vondt.

    Jeg flikker, reparerer, ordner og fikser. Men innimellom mø vi gi tapt lell.

    Klem

    • Abelone says:

      Ja, ingenting varer evig dessverre. Heldigvis kan nye ting tillegges gamle minner, så erstatningen blir nok også bra.

      Ungene har begynt å lage middag en gang i uka, neste ukes plan er vaffel, så jeg må skaffe nytt jern til da. Satser på at det blir vellykket, så blir kanskje tapet av det gamle mindre?

  2. Ingrid says:

    Jeg er helt motsatt. Jeg har sjelden problem med å kvitte meg med gamle ting og har veldig få ting med affeksjonsverdi jeg har tatt vare på gjennom gjennom livet. Så utrolig forskjellige vi er, vi mennesker.

    Beste hilsen Ingrid på https://ingridtunheim.no

    • Abelone says:

      Jeg bruker å si det er viktig å kvitte seg med gammelt skrot før det blir antikt, for da blir det plutselig verdt noe igjen. Heldigvis kjenner jeg sjelden markedsverdien og synes det er mye styr med bruktsalg, så det meste går til Fretex.

      Det er bra vi er forskjellige, det gjør jo det hele så mye mer spennende!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.