Om lussekatter med gummikonsistens og dårlige manerer

For en knapp måned siden fant vi ut at et av barna har cøliaki. Selv om blodprøven indikerte at det kunne være det, så trodde jeg det egentlig ikke. Men legen var ikke i tvil. Diagnosen skremte meg ikke, i oppveksten var det en i speideren som hadde cøliaki. Med en kjølebag med erstatning for de tingene på menyen han ikke kunne spise gikk det fint med en ukes speiderleir. Jeg vet at dette går fint, det er løsbart. Noen utfordringer vil det bli, særlig i sosiale sammenhenger, men det er løsbart. Trodde jeg.

Lussekatter og kakao til frokostJeg har meldt meg inn i flere cøliakigrupper på facebook og er imponert over hvor aktive de er (eller kanskje det bare er algoritmen som gjør at jeg ser dette først?). De siste dagene har det gått mye i lussekatter. Nå har ikke jeg barn som går i barnehage lenger, og vi feirer derfor ikke Lucia på samme måte, men jeg ble i uansett inspirert til å lage lussekatter. Oppskriften var litt stor, så jeg tok med meg noen på jobb i morges. En kollega spurte hva jeg hadde gjort for å få en slik gummikonsistens…

Og da tenker jeg at det er kanskje ikke alt man trenger å si? Det er greit å ikke like ting, men da kan man kanskje være litt mer diplomatisk? Litt vag liksom. Jeg forventer at voksne mennesker er det. Det er greit at konsistensen var litt annerledes, særlig etter en tur i mikroen, men å kalle det gummi var nå å ta i. Smaken var helt utmerket (jeg turte jo ikke annet enn å bruke ekte safran!). Men jeg kjente at gleden jeg følte i går da jeg bakte dem og da vi spiste lussekatter til frokost hjemme smuldret opp, det som står igjen er at jeg har laget lussekatter med gummikonsistens.

For noen dager siden var gutten min i sin første bursdagsfeiring etter diagnosen. Noen av de andre festdeltakerne mente pizzaen hans smakte svamp. Jeg ble overrasket over at noen kunne si noe slikt. De sier riktignok at det er fra barn og fulle folk man får det, men er det virkelig greit å snakke slik om andres mat? Andres medisin. Nå vet jeg hvorfor de har det fra. Hvis voksne menn rett ut kan kritisere andres bakverk, hvorfor skulle ikke barn gjøre det?

Misforstå meg rett, jeg tar gjerne konstruktiv kritikk. Jeg tar gjerne imot råd. Men ren kritikk er jeg ikke interessert i. Det klarer jeg utmerket godt selv.

Og det er kanskje den største utfordringen vi kommer til å møte. Det er ikke å finne alternativer, det er andres holdninger og aksept.

De sier at glutenfri gjærbakst er det vanskeligste. Jeg jobber med saken, en dag kommer jeg til å naile det. Fram til da er kanskje den gamle frasen “har du ikke noe positivt å si, så hold kjeft” et godt råd?

Abelone

facebook, facebook logo, logo, website iconinstagram, instagram logo, logo, website icon

This entry was posted in dagligliv, jeg synser and tagged , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

CommentLuv badge